GeoBergen

Hei.

Jeg tenkte å høre litt med dere om det å spørre andre om hjelp til å løse mysterier en ikke klarer selv.
Det er jo blitt vanlig at man diskuterer eller spør venner om hjelp til å løse disse oppgavene, og der er jo helt greit.

Men det jeg opplever alt for ofte, er å få henvendelser (via geocaching sin meldingsboks) fra totalt fremmede om hjelp/tips til mysterier jeg har løst. Både fra norske og utenlandske cachere, og også av og til om mysterier jeg har logget i utlandet.
Jeg synes dette er litt plagsomt, da jeg mener at de heller burde spurt co, noe det virker som de færreste har prøvd, istedenfor å sende en melding til en vilt fremmed.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal opptre i slike sammenhenger. Jeg har jo ikke lyst til å være en "surpromp" som ikke vil hjelpe en stakkar i nød. Samtidig som jeg mener at det bør være opp til Co å avgjøre hvor mye hjelp som skal deles ut til mysterie-løsere.
Og i mange av tilfellene vet jeg at Co er hjelpsom med tips om en bare spør.

Hva mener dere andre om dette? Mottar dere også slike henvendelser? Og hjelper dere like mye som dere ville gjort med kjente?

Jeg også får noen slike spørsmål, om hjelp til cacher i utlandet. Da sjekker jeg også profil og historikk til brukeren. Hvis meldingene lukter av "snarvei" ber jeg dem forklare først hva de har gjort selv eller ber dem kontakte CO. Men dersom det virker som normal "fortjent" desperasjon, prøver jeg å gi et hint slik at de kan jobbe videre. Det er jo slik vi lærer!

Man kan si det er ufortjent å få hjelp fra fremmede, men geocaching er litt basert på tilfeldigheter: hvem du blir kjent med, og f.eks. de gangene man geocacher i gruppe.
Hvis et mysterie er så arbeidskrevende at jeg føler det er uriktig å gi ut svaret for enkelt, har jeg bedt CO om råd og gitt ut svaret kun hvis CO godkjenner det. Da jeg begynte med geocaching var det litt "skummelt" å kontakte CO, så jeg skjønner at det er tryggere og mindre flaut å spørre noen andre først.

- Et litt annet spørsmål er hvor mye indirekte/skjulte hint man kan flette inn i logger man skriver, om enten teoretisk løsning eller om gjemmested. Det er kanskje feil, men samtidig er det så deilig når slike "clues" i gamle logger får deg til å se lyset!

Fra kjente har jeg fått spørsmål om både egne mysterier og mysterier jeg har logget. Jeg har fått spørsmål fra fremmede om mine egne mysterier, men jeg har til gode å få spørsmål fra fremmede om mysterierer jeg har logget. Kanskje jeg ikke fremstår som en profilert mysterieløser?

Ikke godt å si hvordan jeg ville reagert på en slik henvendelse. I utgangspunktet virker det mest riktig å henvise til cacheeier. Samtidig kan det være situasjoner som gjør at jeg likevel vil hjelpe. Er cacheeier fortsatt aktiv? Vegrer cacheeier seg mot å kommunisere på et fremmedspråk. Har den fremmede logget mysterier der jeg selv står fast? Kanskje kan dette bli starten på et fruktbart samarbeid om å løse flere mysterier?

Med fare for å bli oppfattet som avvisende. For meg virker det mest riktig å avgi et mest mulig høflig standardsvar. Kanskje noe à la:

Hei, jeg skulle gjerne hjulpet deg med denne mysterien, men jeg synes virkelig det er cacheeiers privilegium å dele ut tilleggshint på sine mysterier. Ta kontakt med cacheeier, så får du sikkert noen tips på veien mot løsningen.

For meg er geocaching en sosial hobby hvor jeg forsøker etter beste evne å praktisere prinsippet 'En fremmed er en venn du ennå ikke har møtt'.

Dersom jeg blir kontaktet av en (fremmed) som har lagt inn betydelig innsats i en mystery jeg har løst, spørsmålet er høflig og vedkommende beskriver hvordan han/hun har tenkt så gir jeg gjerne et hint. Jeg har senere truffet flere (også i Bergen) jeg har kommet i kontakt med på dette viset.

Jeg er enig at det er gjerne greit å starte med CO, men de praktiserer ymse prinsipper fra meget hjelpsom til intet svar og har uansett ikke råderett over hvordan cachen skal løses etter at den er publisert.

Klar over at det er ulike meninger på dette, men det er jo lov og på ingen måte problematisk.

Jeg kan vel rekke opp hånden og si at jeg gjerne er en som spør etter hint eller pekepinner fra andre hvis jeg står fast eller etter mange forsøk ikke vet helt hvordan jeg skal begynne.

Derfor tror jeg mange opplevde oss som "anmasende" før vi viste ansikt og ble kjent med andre i miljøet. Vi har fått mye hjelp på de årene vi har løst mysterier, men vi har også lært en god del. Som vi da tar videre til neste cache. Tror det er sunt med litt hjerneaktivitet, men det har også vært mye frustrasjon og hint med "teskje", uten at vi likevel har klart det.

Som regel er jeg helt for å spørre CO om hjelp, men det er gjerne noen som synes det er litt vanskelig eller ubehagelig. Det å spørre udødelige "o store mysterycache-skaper" da man sitter med oppgaven foran seg og ikke forstår et kvekk er ikke alltid lett. Da føles det kanskje bedre å spørre andre "dødelige" om hjelp

Men jeg har blitt spurt av fremmede som trenger hjelp til mysterier jeg har løst og som gjerne har vært veldig vanskelige å løse. Så vanskelige at jeg selv har fått hjelp. Da ser jeg ingen grunn til å "holde" på den informasjonen, men heller ikke gi bort oppgaven. Som regel trenger man bare en liten dytt (evt spark) i riktig retning!

Nå er jeg ikke veldig tilbøyelig til å spørre om hjelp fra folk jeg ikke kjenner, enten de er cacheeiere eller tidligere finnere, og siden jeg ikke kjenner noen andre som driver med geocaching (i Bergensområdet) så blir jeg nokså ensom og alene i forsøkene på mysterieløsning. (Det vil i praksis si at jeg lar de fleste mysterier ligge, og satser på at jeg plutselig blir klokere med mer erfaring. )

MEN jeg kan jo kaste inn et par tanker fra en nybegynner - jeg leser gjerne tidligere logger når jeg står litt (eller veldig) fast, og hvis man er ny & fersk i gamet tror jeg lett man kan tenke at det er helt vanlig og normalt og fullstendig akseptabelt å spørre fremmede om hjelp, siden det i loggene rimelig ofte står noe sånt som at man "kontaktet en tidligere finner" eller "fikk litt hjelp fra en som har vært her før". Etterhvert forstår man jo at greien er at "alle" (nesten, da) her i Bergen tydeligvis kjenner hverandre.

Ufortjent å få hjelp fra fremmede, ja, jo, kanskje - men er det mer "fortjent" eller riktig eller greit å få hjelp fra en venn eller bekjent? Hvis tanken er at CO skal få bestemme hvor mye hjelp og veiledning som skal gis så tviler jeg vel muligens litegranne på om CO syns det avgjørende er hvilket forhold mysterieløserne har til hverandre?